At Ricky Martin er skeiv kom neppe som et sjokk på de fleste av oss, og det er ikke lenger en nyhetssak, men vi vil allikevel gjerne dele historien hans, som han forteller i intervju med Operah Winfrey.
Det blir bedre.
Ramlet over denne fine og rørende videoen på YouTube. Mike Buonaiuto står for regien, og den er laget for Coalition for Equal Marriage.
Lørdag 30. juni var Skeive dagers store festdag. Dette var dagen hvor blant annet den årlige Pride-paraden gikk av stabelen, og i følge diverse kilder skal over 12 000 ha deltatt i årets parade! Dette er langt flere enn tidligere år, og vi ser på det som en positiv utvikling. Paraden viste som vanlig mangfold, fra fargerike dragqueens til politiske paroler. Et flott syn!
Her er en kort video med noen filmklipp vi fikk tid til å filme i forbindelse med årets parad:
Den Norske Homofonien av 1990 feiret Skeive dager med å holde konserten «Fra Holbergs plass til Hollywood». Koret ansatte i desember 2011 ny dirigent, og dette var korets debutkonsert med Ingrid Støylen Runde.
For oss som har sett koret i aksjon tidligere ble det møte med både gamle og nye sanger, og det var liten tvil om at koret koste seg på scenen. Deres entusiasme smittet over på publikum, og høstet dundrende applaus ved konsertens slutt. Koret måtte sågar ta et ekstranummer!
Under kan dere se noen klipp fra den flotte konserten!
I forrige uke ble Skeive Dager i Oslo avholdt, og på tirsdagen ble den årlige hagekonserten hos Aksept avholdt. Ballet ble ledet av Heidi Gjermundsen Broch og Geir Kvarme, og det var et par flotte timer vi fikk delta i variert underholdning, fra musikk og dans til humor og alvorlige appeller. En av de sterkeste må ha vært Louis Gays ønskeliste til jul, hvor han ber om familiens aksept.
Jeg tror alle frammøtte var enige om at det var en flott kveld, og selv værgudene var på vår side, og holdt regnet unna.
Denne helgen (9. – 10. juni 2012) avholdt LLH (Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) sitt landsmøte i Stavanger. Omkring hundre deltakere var med på å bestemme hvilken vei organisasjonen skulle ta videre, og det var ikke fritt for debatt. Med skeivt blikk var på plass for å dekke denne viktige hendelsen i det skeive Norge.
Landmøtet ble åpnet av samferdsminister Magnhild Meltveit Kleppa, som holdt en personlig tale. Hun snakket også om raushet og om at lover måtte fortsette å endres for å sikre samfunnets likeverd. Representanter fra den kenyanske organisasjonen GALCK, en av LLHs samarbeidspartnere, holdt også hilsningstale til forsamlingen.
Asyl og internasjonal politikk
Da landsmøtet skulle ta for seg LLHs arbeidsprogram framover var det duket for debatt. Eivind Rindal, leder i LLH Trøndelag, snakket engasjert om norsk asylpolitikk, og Norges praksis når det gjaldt å gi asyl til mennesker som ikke kan være åpne i egne hjemland. Slik det er i dag sendes mennesker tilbake og oppfordres til å holde sin legning skjult. Dette er ikke holdbart, mente Rindal.
Situasjonen i Øst-Europa ble også belyst. Rindal snakket her om å være solidariske og få inn dette i LLHs arbeidsprogram. «Et landsmøte som dette ville vært en kriminell handling!» understreket han. Arve Andersen fra LLH Rogaland videreformidlet melding fra Arnfinn Nordbø som oppholdt seg i Kiev under landsmøtet.
Under landsmøtet ble det vedtatt at LLH skulle øke fokuset på Russland, Øst- og Sentral-Europa, samt at LLH skulle opprette samarbeid med LHBT-organisasjoner i Øst-Europa. Landsmøtet vedtok også at LLH skal jobbe for å få fjernet diskresjonskriteriet, altså kriteriet som innebærer at homofile asylsøkere får avslag på asyl under henvisning til at de kan reise tilbake til hjemlandet og holde sin seksuelle identitet skjult for å slippe forfølgelse.
Den vanskelige T-en
Under debatten om nytt arbeidsprogram frammet LLH Rogaland forslag om at det ikke skulle settes ekstra fokus på trans-arbeidet i LLH. De mente at dette var en så liten gruppe av medlemmene i organisasjonen, at andre ting måtte komme først. Dette skapte ikke uventet sterke reaksjoner fra salen, og flere måtte opp på talerstolen og protestere. Det sterkeste debattinnlegget kom antakelig fra Aase Knudsen fra LLH Innlandet, som høstet trampeklapp fra salen. Hun snakket om hvor tøft det var for transmennesker å stå fram, og om hvor viktig det var for dem å ha noen som jobbet for dem. Det var nok ikke fritt for at en delegat eller flere tørken en tåre under innlegget. Leder av LLH, Bård Nylund, sa dessuten i sin oppsummering etter debatten at T-en var viktig, og definitivt en naturlig del av LLHs arbeide framover. Både det at en mann som leier en mann på gata og en som er biologisk født mann, men som går i skjørt på gata gjør kjønn på en måte noen fremdeles mener er feil.
Da ny transpolitisk plattform skulle vedtas søndag, ble flere punkter endret, slik at det heretter også skulle inkludere intersex.
Hva skal barnet hete?
LLH Bergen og Hordaland fremmet forslag om navneendring fra LLH til LHBT Norge. Dette skapte livlig debatt, og flere mente at selv om nok tiden var moden for en navneendring, var ikke dette noe man måtte forhaste seg med. Atter andre mente at det nå hadde vært diskutert over så lang tid og på så mange landsmøter at den heller var overmoden, og at navneendring burde skje nå. Det var nok et mindretall som mente at navnet burde bestå som i dag.
Da det skulle stemmes over navnevalg på søndagen ble ikke overraskende forslaget om navneendring nedstemt, men det ble bestemt at LLH i de neste to år skulle gjennomføre en prosess hvor målet var å finne et nytt navn til organisasjonen. LLH satser på å skifte navn på landsmøtet i 2014, samme år som det er Euro Pride i Oslo.
Valg
Valgkomitéen ved Torill Jørgensen Frøise og Espen Ophaug la fram sin innstilling til nytt sentralstyre for landsmøtet, og det var med sterk støtte fra delegatene Bård Nylund ble gjenvalgt som leder. Inger Lise ble valgt til nestleder, og styremedlemmer ble Cathrine Idsøe, Inger Kristin Haugsevje, Torunn E. S. Østli, Jon Martin Larsen og Arnfinn Nordbø. Det ble av ordstyrer bemerket at sjeldent hadde det vært mindre diskusjon rundt et valg av nytt styre i LLH, og berømmet valgkomitéen for det gode og grunndige arbeidet de hadde gjort.
Avslutning
Til slutt takket landsmøtet LLH Rogaland for godt vertskap, og deretter ble møtet avsluttet med fine ord fra LLH Rogalands leder Tone Dalum, som deretter forberedte oss på et tårevått farvel. Jan Rune Holdhus lovet deretter landsmøtet at det ikke skulle bli noe grining, og sitedet framførte han to sanger akkompagnert av piano.
Med det var LLHs landsmøte, og delegatene gikk hvert til sitt.
«Det voteres!» Foto: Torill Jørgensen Frøise
Vi befinner oss i Tel Aviv. Det er tidlig på morgenen og stille i gatene. 31-år-gamle Louie ser seg rundt, og sjekker menneskene rundt seg. Han er paestiner og uten oppholdstillatelse i Israel. Han vet at reiser han tilbake til hjemlandet risikerer han å miste livet. Grunn: Han er homofil.
I denne dokumentarfilmen møter vi tre palestinske menn, som alle har flyktet fra hjemlandet på grunn av sin legning. I Israel lever de i usikkerhet. Blir de tatt av politiet vet de at de vil bli sendt tilbake over grensa til Palestina. Louie har levd slik i ti år.
Det er en sterk film. Vi kjenner på mennenes frykt og frustrasjon. Å reise tilbake til Palestina er ikke et alternativ. I Israel lever de et dobbeltliv, uten pass, uten bankkonto, uten fast adresse, uten ekte venner, uten ekte kjærlighet… Og er ikke dette ille nok, gjør israelske mydigheter det verre for dem ved å kriminalisere de som gir dem jobb, bolig eller transport.
The Invisible Men er regissert av israelske Yariv Mozer, som har en rekke dokumentarproduksjoner bak seg. Mest kjent er han nok for dokumentarfilmen My First War, fra 2008. Han mener selv at det var verdt å bryte israelsk lov hver dag ved å lage denne filmen. Israel har ratifisert internasjonale avtaler om å beskytte mennesker hvis liv er i fare, men det de gjør er å deportere disse menneskene tilbake til Palestina.
Louie, Abdu og Fares er utrolig modige som står fram i denne filmen. De gir ansikt til et problem verden ikke må lukke øynene for.
Visste du at LLH er på jakt etter nye brennende sjeler som kan engasjere seg i lhbt-saken? Har du lyst til å slå et slag? Nå har du sjangsen!
− Brenner du for saken? Vi søker nå de nye lhbt-heltene som skal styre LLH, sier Torill Frøise i valgkomiteen, og ber alle som er interesserte melde seg.
På LLHs landsmøte 8.-10. juni, i Stavanger, skal det velges nytt sentralstyre, ny valgkomité, ny organisasjonskomité og fire direktevalgte landsstyrerepresentanter med varaer.
− Valgkomiteen jobber nå med å finne fram til kandidatene, og kanskje er du blandt de nye lhbt-heltene som skal styre LLH, spør Torill Frøise i valgkomiteen.
Sentralstyret, som består av leder, nestleder og fem medlemmer, er ansvarlig for LLHs daglige virksomhet, etter de retningslinjer som trekkes opp av landsstyret.
Sentralstyret møtes cirka to timer hver måned, i tillegg må medlemmene regne med at vervet kan oppta to-tre timer øvrige uker. Sentralstyrets medlemmer fordeler ansvaret for oppfølgingen av prosjekter, arbeidsområder og lokallag.
Valgkomité, kontrollkomité og direktevalgte landsstyrerepresentanter
Valgkomiteen (VK) består av fem medlemmer, og har som oppgave å finne de til en hver tid beste kandidatene. Valgkomiteen innstiller til landsmøtet. Dersom det blir behov for suppleringer i løpet av året, innstiller VK på disse. Medlemmer til ny valgkomité innstilles av sentralstyret.
Kontrollkomiteen (KK) er LLHs kontrollorgan, som skal påse at organisatoriske og økonomiske disposisjoner er i samsvar med organisasjonens vedtekter og vedtak.
Direktevalgte landsstyrerepresentanter
Landsstyret er LLHs øverste myndighet mellom landsmøtene, og landsmøtet skal velge landsstyrerepresentanter med varaer. Disse møter med tale- og forslagsrett.
Dersom du ønsker å stille til valg, kan du gjøre dette via vårt elektroniske
skjema som finnes på LLH sin nettside. Dette kan også brukes til å melde inn andre kandidater man mener kan være egnet til et eller flere verv.
Dersom det skulle være noen spørsmål kan disse rettes til oss på mail: froisetorill[krøllalfa]gmail[punktum]com
Valgkomiteen i LLH består av Torill Frøise, Espen Ophaug, Erling Lae og Kim Fangen.
For mer info kontakt Torill Frøise på tlf 94 19 11 40 eller mail froisetorill[krøllalfa]gmail[punktum]com
Filmen Elena Undone fra 2010 har det tradisjonelle, konfliktfylte tilsynelatende-streit-gift-dame-møter-heit-lesbe som tema. Ikke at det nødvendigvis er negativt. Den er også kjent for å ha filmhistoriens til nå lengste kyss, på godt over tre minutter.
Her møter vi Peyton: Åpen lesbisk, ferdig med damer etter et seks år langt ekteskap, og klar for barn;
og Elena: Gift på 15. året med en pastor, mor til en tenåring, og prøver å få et barn til med mannen. De to møtes ved en tilfeldighet, og avtaler at Elena, som er fotograf, skal komme til Peyton med portfolien sin for å se om de kan samarbeide om et prosjekt.
Filmen bruker mye tid på forelskelsen som på én og samme tid oppstår sakte og nærmest instinktivt hurtig. Det kjennes ekte, når vi følger med på det ene hemmelighetsfulle blikket etter det andre som de to damene kaster i den andres retning. For meg var det først og fremst denne oppbyggingen som gjorde dette til en film jeg i det store og det hele likte. Når damenes blikk iblant traff hverandre, når det oppsto stillhet mellom dem som langt fra var pinlig, når ting forble usagt men underforstått – da sitret det i ryggraden min. Det føles som det damene opplever er ekte forelskelse.
Dette sier noe om skuespillerne. La meg begynne med Necar Zadegan, som spiller Elena. Hun er en slående klassisk vakker dame. Jeg må innrømme at jeg underveis i filmen iblant hadde problemer med helt å tro på at Elena faktisk faller for Peyton, eller om det bare er nysgjerrighet og kjedsommelighet som driver henne. Dette fikk meg innimellom til å «heie på» Peyton («ikke fall for dette her! Du vil bli såret!» – mine tanker). Men, dette er i mine øyne også med på å gjøre filmen mer troverdig. Hvilken lesbe har aldri falt for en (tilsynelatende) streit dame? Er det mulig, er det ikke mulig? Er denne dama langt inni skapet, leker hun bare med meg, later jeg som jeg ser ting jeg ikke ser, kan jeg satse på dette? Peyton har en velmenende venninne som diskuterer dette med henne.
Men tilbake til Necar Zadegan. Hun spiller godt en som sakte oppdager at det er mer her i livet enn et kjedelig og forelskelsesløst ekteskap. I løpet av filmen tar hun Elena med på en utvikling fra å være en stilltiende prestefrue, via en klumsete, nyforelsket dame, og til en voksen beslutning om å satse på å ha det bra med seg selv.
Så har vi Peyton, spilt av Traci Dinwiddie. Her må jeg bare få lov til å tre ut av seriøsitetens tale og si WOW. Hun spiller med en slik råskap, sensualitet og ikke minst seksualitet, som kvinner som regel aldri får lov til å gjøre – verken på film eller i det virkelige liv. Hun oser sex, og da mener jeg ikke på en pornografisk måte, men på en måte som får en til å se at dette er en dame som er komfortabel med seg selv og har selvtilliten i orden – uten at det på noen måte virker påtatt. Hun har forelskede blikk, lystne blikk, og et smil som går fra å leke i munnviken til hjertelig latter, og en kropp til å dø for.
Men Peyton har sett seg ferdig med damer, og når hun merker at hun har falt for en gift streiting, bestemmer hun seg for å ta affære før ting går galt. Hun setter seg ned for å fortelle Elena om hva hun føler, og at hun derfor tenker at de ikke må se hverandre mer. Det trengs vel ikke å sies, men den planen feiler ganske kraftig.
Det jeg ikke likte noe særlig ved filmen, var at den var lagt opp med en forteller som iblant avbrøt handlingen for å fortelle oss hva vi allerede hadde skjønt eller følt på egenhånd. Denne fortelleren er Tyler, en forfattervenn av Elena, som er opptatt av at absolutt alle har en tvillingsjel der ute. Men jeg tilgir lett filmskaperne dette, når det er så mange andre gode kvaliteter ved filmen!
Alt i alt, en film å anbefale. Jeg tror på rollene, og når jeg ikke tror helt på dem (det vil si på Elenas følelser), så er det som sagt også med på å gjøre filmen mer ekte, sett fra et skeivt/Peytons ståsted.
Å ja, og så var det det kysset, da:
«- Gjør døren høy, utbrøt Far begeistret og slo ut med armene foran den store hvite presteboligen i Borgør. Huset sto og lyste nymalt i sommersola og tok imot sokneprest Peter Petersen og hans lille familie som kom flyttende den lange veien fra fjordmunningen på Vestlandet.»
Året er 1985 og Simon flytter sammen med sin familie til en liten sørlandsby hvor faren har fått jobb som sogneprest. Simon merker fort at han og søsteren ikke er som de andre ungene i bygda, men heldigvis tar klassekammeraten Erling ham under sine vinger, og allerede fra første dag på ny skole er de bestevenner.
Korinternes gjerninger er en oppvekstroman og handler om Simon og hvordan han opplever å vokse opp med en meget konservativ kristen far og en usikker og kuet mor. Det er helt klart Far som styrer hjemmet med jernhånd, men vi opplever sjelden at familien setter spørsmålstegn ved en del av farens urimeligheter. Simons liv står i sterk kontrast mot det eller så pastellfargete 80-tallet.
Vi følger Simons indre kamp mot sine egne følelser og hvordan forsøker forstå hvorfor han er annerledes. Selv om dette på mange måter en en mørk og dyster bok, så har den et lett og ledig språk og en god dose humor.
Med skeivt blikk 